19.1 Fordypning: Aggresjon og hierarki
De fleste dyr vil tilpasse sin egen adferd dersom det oppstår konkurranse om mat, eller andre goder som skjul eller en make. En slik adferdsendring er økt aggresjon, som ofte fører til hierarkier innad i grupper. Dette er kanskje mest kjent fra fugl, og det har derfra fått sitt eget navn: Hakkeloven. Denne “loven” gjelder også hos de fleste fiskearter.
Konkurransebasert hierarki
En forsker ved navn Grant beskrev denne adferden med utgangspunkt i en kost-nyttevurdering hos ørret, og det er grunn til å tro at dette også gjelder for torsk. Kort sagt sier Grant at dersom belønningen ved å vinne konkurransen om maten er større enn kostnaden ved å konkurrere, vil konkurransen og dermed aggresjonen øke i en gruppe. Noen individer vil da vinne konkurransen og sikre seg tilgang på maten, mens andre taper og ender opp med lite eller ingenting. Dette fører til et konkurransebasert hierarki, der vinnerne vil få dekket sine behov, men det skjer på bekostning av taperne, som får lite eller ingenting.
Nytten ved å konkurrere blir borte
Om det er veldig lite mat tilgjengelig vil belønningen ved å vinne konkurransen likevel være liten, og da lønner det seg ikke å være aggressiv. Dette er heller ikke forhold som gir god tilvekst for fisken og er dermed ugunstig også for den som eier fisken (Fig 1). Med økende mattilgang, vil lønnsomheten med å være aggressiv også øke, og ved et gitt fôringsnivå lønner det seg å konkurrere. Da blir fisken aggressiv og konkurrerer om maten, og de som vinner, spiser seg mette. Over tid vil dette føre til at den aggressive fisken vokser bedre enn de som taper konkurransen, og det utvikler seg et størrelseshierarki innad i gruppen. Dersom en ikke gjør noen tiltak, vil dette hierarkiet og forskjellene forsterke seg, og i verste fall vil fisken som taper konkurransen sulte i hjel eller dø av skader den får fra aggressiv fisk. Totalt sett for hele gruppen vil fisken bruke energi på å konkurrere, og fisken som spiser vil likevel vokse dårligere og kan ikke kompensere for redusert vekst hos fisken som ikke får mat.
Dersom mattilgangen økes ytterligere, vil det etter hvert bli så mye mat tilgjengelig at nytten ved å konkurrere blir borte, ettersom all fisk kan spise seg mett uansett. Når fisken spiser så mye den selv ønsker, får en jevnt høy tilvekst hos fisken. Å fôre mere enn dette har ikke noen hensikt, da det bare vil føre til fôrspill og redusert fôrutnyttelse.
Tilgjengelig for flest mulig
Andre forhold enn bare mengde fôr kan også påvirke nytten ved å konkurrere. Som hovedregel bør maten være fordelt jevnt over hele merden og dermed tilgjengelig for flest mulig fisk samtidig. En annen viktig faktor er tetthet av fisk, eller antall konkurrenter. Dersom fisketettheten, og dermed antall konkurrenter, er lav, vil det bli enklere å beskytte maten og dermed fremme aggresjon. Om tettheten derimot er høy, vil kostnaden med å konkurrere bli større og nytten ved aggressiv adferd være liten. Konkurranse og matinntak er illustreres i figur 1. Øverst sees en situasjon der fôrrasjonen er begrenset, fôret er dårlig spredt og kostnaden lav mens nytten er stor ved å konkurrere. Dette vil føre til økt variasjon i størrelse på måltider, og den aggressive fisken vil kunne spise mer enn annen fisk i samme gruppe over tid, illustrert i midten ved at fisk som spiser mye på dag en også sikrer seg mye mat dagen etter. Over tid vil dette føre til en økning i størrelsesvariasjon innad i gruppen, ved at den aggressive fisken vokser godt, mens individer lengere ned i hierarkiet vokser dårligere. De tre nederste panelene illustrerer en situasjon det måltidstørrelsen ikke er begrensende, fôret spres godt og er tilgjengelig for all fisken. Andelen av måltidet som enkeltfisk får, vil variere lite over tid, med det resultat at størrelsesfordelingen i gruppen holder seg mye jevnere og at all fisken totalt sett vokser bedre.
Forfatter: Bjørn-Steinar Sæther, professor UIT Norges Arktiske Universitet,, Tromsø
Referanser:
- Grant, J. W. A. 1993. Whether or not to defend: the influence of resource distribution. Marine Behaviour and Physiology, 23, 137-153.