19.2 Fordypning: Bruk av trålfanget fisk til levendelagring – økonomi, miljø og fiskevelferd

Snurrevad har vært den foretrukne metoden for levendefangst og etter at vårfisket er over, blir fisken som regel stående i merd gjennom hele sommeren og deler av høsten før den slaktes. Det har derfor vært et ønske fra næringen å kunne fange levende torsk mer helårlig, og ikke kun når den har innsig mot land på senvinteren og våren. Det har vært interesse for å benytte torsketrål (både bunntrål og pelagisk/semipelagisk trål) til levendefangst, når fisken står langt nord i havet ut over sommeren og høsten. 

Kortere fangsttid og små hal

Det har med varierende resultat blitt gjennomført flere forsøk om bord på trålere med levendelagring. For å få god overlevelse både på snurrevad og på trål, må tauetiden være kort og fangsten relativ liten. Tradisjonell bunntrål taues normalt etter fartøyet fra to til seks timer før den tas opp, og det er ikke ideelt for levendefangst. Tiden på et snurrevadhal varierer også noe, men normalt samles og fanges fisken i løpet av 30-45 minutter.  Kortere fangsttid og små hal, gir betydelig mindre belastning på fisken og er bedre egnet for levende fangst. Med kortere tauetid og små hal, vil også trålere kunne fange fisk til levendelagring, men det vil påvirke fangsteffektiviteten. Økonomi, fiskevelferd og miljøbelastning (klima- og miljøavtrykk) er vært sentrale momenter i dette fiskeriet. Dersom fisken står spredt på fiskefeltet, vil tauetiden for å få tilstrekkelig mengde i trålsekken, bli forlenget. Det vil si at vil stor andel av fisken være utmattet, eller døende, spesielt hvis trålhalet blir langt, fangsten tas på større dyp (>250 meter) og det er mye bifangst av blant annet uer i fangsten. 

Ikke grunnere enn 50 og ikke dypere enn 250 meter

Når trålhalet avsluttes, heves redskapet opp til fartøyet. Når det gjelder rask heving av trålsekken eller snurrevadsekken fra større dyp, vil dette føre til at fisken ikke klarer å kvitte seg med tilstrekkelig mengde gass underveis mot overflaten, og dette fører til gassansamlinger i bukhule, blodbanen og diverse organer. Fangstdypet og tauetid kan virke inn på mulighet for dannelse av “dykkersyke” eller barotrauma (trykkfallsyke). Slik fisk egner seg ikke til restitusjon og videre levendelagring. For å øke overlevelse under levendelagring, er det anbefalt at fangstdyp ikke bør være grunnere enn 50 meter, og en bør unngå dyp større enn 250 meter. Skader på indre organ på grunn av ukontrollert punktering (sprenging) av svømmeblære, samt gassansamlinger i blodbanen og vitale organ, kan føre til at fisken dør like etter at den er tatt om bord. I tillegg har fisken store utfordringer på grunn av utmattelse, noe som også påvirker densevne til å restituere og overleve under transport og levendelagring. Resultater fra restitusjon av levende fisk som er fanget med trål, viser at det er gunstig med korte hal og begrenset fangstmengde, samt at fisken må sorteres før levendelagring. Fisk med synlige skader og eller er svak, må sorteres ut og slaktes rett etter fangst. Uansett, selv etter sortering, er det fortsatt relativ stor dødelighet på fisken under restitusjon, og fisk som tas på større dyp og stor fisk, er mer utsatt for skader. Dødsårsaker under restitusjon og levendelagring er ofte en kombinasjon av skadene på skinn, finner og indre blødninger som oppstå under fangst. Fisken med slike skader vil normalt dø i løpet av de to første ukene etter den er satt i merd.

Fisken har stort behov for oksygen

Fisk som tas med trål er normalt utmattet rett etter fangst og det er ikke uvanlig å måle blod-pH rundt 7,0-7,2. Normal blod-pH hos en uthvilt torsk er vanligvis rundt pH 8,0 og det tar ofte mange timer med restituering før en trålfanget fisk når normalverdien. Rett etter fangst har fisken et stort behov for oksygen for å overleve og restituere. Fisk som lever i kalde farvann, er tilpasset et miljø med høyt nivå av oksygen i vannet, og det er generell enighet om at oksygeninnholdet i sjøvannet bør holdes over 7 milligram oksygen per liter sjøvann (ca. 70 prosent oksygenmetning ved 5,0 ⁰C). Tidligere feltforsøk på snurrevadfanget torsk indikerer at stresset torsk rett etter fangst ikke klarer å hente ut oksygen fra sjøvann med 70 prosent O2-metning. 

Oksygennivået påvirkes av flere faktorer

Det er også dokumentert at fiskens oksygenbehov påvirkes av blant annet størrelsen på fisken, hvor utmattet fisken er under fisket, håndtering av fangsten om bord, sjøtemperaturen og hvor åtesprengt fisken er. Dette har stor betydning både for restitusjon, føringskapasitet og overlevelse under transport. For å sikre tilstrekkelig mengde oksygen til fisken under restitusjonen/transport, bør det være tilgang på minst 0,5 liter sjøvann per kg fisk, per minuttet ved fire grader. Ved 10 grader må samme fisk ha tilgang på ca. 0,9 l/kg/minutt. Alt dette er i høyeste grad relevant for føringskapasitet og er en av hovedgrunnene for at oksygennivå i levendefisktankene bør måles kontinuerlig, slik at man har da mulighet til å øke eller redusere vannmengde (O2-mengde) inn på tankene, ut fra oksygenforbruket til fisken under restituering og transport. 

Oppstrøms vannfordeling er avgjørende for kapasiteten 

Når nyfanget torsk lastes inn i fartøyet, søker den straks ned mot det dypeste punktet i føringsrommet på grunn av punktert svømmeblære (fisken mangler oppdrift), samt at fisken naturlig vil søke mot bunnen. De fleste legger seg tungt på bunnen og på grunn av denne fordelingen av nyfanget fisk, øker sannsynligheten for lokal oksygenmangel ibunnen av føringstankene, noe som forsterkes av at stresset fisk har høyere krav til oksygenmetning enn ustresset fisk. I kommersielt fiske med snurrevad, er 400–500 kg torsk/m3 en tetthet vi ofte ser under føring til levendelagring. Spesielt de første timene etter fangst ligger fisken gjerne i et 50-80 cm tykt lag nede på bunnen. Bunnarealet i tanken og oppstrøms vannfordeling er derfor helt avgjørende for kapasiteten, overlevelsen og velferden fornyfanget levende fisk. Oppstrømsprinsippet vil også sørge for at fisken ikke klemmes mot hverandre, slik at gjellelokkene blokkeres. Fisken vil dermed ha mulighet til å pumpe oksygenrikt vann over gjellene, selv om tettheten er stor. Etter hvert som fiskene restituerer, vil de løfte seg opp fra bunnen og spre seg ut i tanken.  

Forfattere: Stein Harris Olsen, forsker, Gustav Martinsen, seniorrådgiver og Torbjørn Tobiassen, forsker