3.2 Velferd under fangst, ombordtaking og føring

For å unngå dødelighet og oppnå god kvalitet, må fiskens velferd ivaretas i fangstredskap, ved ombordtaking, i tankene om bord, ved levering, i restitusjonsmerd, i mellomlagringsmerd og frem til slakteprosessen. For å fangste med god overlevelse og med lite stress på fisken, er det nyttig å kjenne til hvor og når fisken utsettes for stress i fangstprosessen.  

Under fangst

I Norge er det meste av levendefanget torsk tatt med snurrevad. Det er stor variasjon i overlevelse og kvalitet fra snurrevadfangster. Under fangst utsettes fisken for stress og utmattelse, som følge av tvungen svømming, oksygenmangel, trenging, fysiske skader og raske endringer i miljøforhold som for eksempel trykk og temperatur. Hvordan hver enkelt fisk takler dette vil avgjøre hvorvidt den overlever og kan holdes levende. Små fisk og fisk med dårlig kondisjon tåler slikt stress dårligere.

Med snurrevad er selve fangsttiden, hvor redskapen samler og fanger fisk, fra 30 til 45 minutter. Et anslag er at fisken er inne i redskapen og bak i sekken mindre enn 15 minutter før redskapen løftes fra bunnen. 

Selve fangstoperasjonen foregår svært sakte; fra 0,7–1,8 knop i samlefasen, og økes gradvis til cirka 2,5 knop under hiving og like før redskapen løftes fra bunnen. Selv om det i denne fasen sjeldent oppstår panikksvømming, opplever fisken stress knyttet til økende fysisk aktivitet.

I sekken vil fisken bli trengt og kan få skader i kontakt med nota og annen fisk. Videre kan vannstrøm tvinge utmattet fisk mot enden av sekken. I enden av sekken trenges fisken sammen slik at den ikke er i stand til å bevege gjellelokkene og kan dø på grunn av utmattelse og oksygenmangel. Dette er også en mulig forklaring på rødfarget muskel.

Det er spesielt utfordrende i store hal, hvor stressbelastningen blir for stor og fisken dør eller får skader før den er kommet til overflaten. I små hal er disse påkjenningene betydelig lavere, da fisken har bedre plass. For levendefangst er det avgjørende at halene er små – helst under fem tonn.

Under oppstiging (hiving) mot overflaten

For overlevelse er oppstigningen, særlig den siste delen, kritisk for torsken. For å holde seg stabil i vannmassene har fisken en svømmeblære med gass. Torsken regulerer nivået av gass i svømmeblæren til det dypet den befinner seg på. Denne reguleringen skjer sakte.

Under hiving vil sekken stige og trykket reduseres. Det reduserte trykket rundt fisken utvider gassen i svømmeblæren. Fisken klarer ikke å regulere gassmengden så hurtig og dermed vil svømmeblæren oftest punktere på vei mot overflaten. Gassen siver først ut i bukhulen under svarthinnen og lekker sakte ut via en ytterligere punktering av to porer ved siden av gatt. Erfaringen fra fiske er at overlevelsen er betydelig bedre om sekken stiger langsomt opp mot overflaten. Det ser ut til å være viktig at gassen får tid til å strømme ut av fisken før den når overflaten. Det er også grunnen til at hivehastigheten bør reduseres siste del av oppstigningen, samtidig som fartøyet siger sakte fremover for å holde hele redskapen horisontalt i sjøen. Det er viktig å unngå at sekken stiger ukontrollert mot overflaten.

Les fordypningsartikkel om svømmeblære

Ved fangstdyp grunnere enn 50 meter vil gassen ekspandere, ofte uten at svømmeblæren punkterer. Fisken kommer opp som flytere med buken i været. Slik fisk klarer vanligvis ikke å overleve i føringsrommet. Det er ikke lov å punktere svømmeblæren med nål eller lignende. Derfor anbefales det å ikke drive levendefangst grunnere enn 50 meter. Det anbefales heller ikke å drive levendefangst dypere enn 250 meter, da oppstigning fra slike dyp vil kunne gi gass i øyne, blod og hjerne på torsken.

Det er altså torsken med punktert svømmeblære som har best overlevelse. Torsk har en mekanisme som reparerer svømmeblæren etter punktering. Selv om det tar noen uker før alt har grodd og blæren kan motstå trykkreduksjon, er blæren ofte funksjonell og kan fylles bare sekunder etter at den er punktert. Torsken bør ikke utsettes for unødige trykkfall de første dagene etter fangst.  

Stor torsk (over 8 kg rundvekt) og torsk tatt i store hal, får blødninger og skader i muskel, i tillegg til selve punkteringen. Stor torsk antas å ha en kraftigere punktering av svømmeblæren som gir blodsprenginger inn i muskelen. Dødeligheten ved levendelagring er som følge av dette høyere på stor torsk. Det anbefales derfor ikke å sette torsk over 8 kg i levendelagring.   

Ved ombordtaking

Fisken bør ligge kortest mulig i snurrevadsekken ved skutesiden før ombordtaking. Her har fisken begrenset mulighet til å ta til seg oksygen. Den kan også utsettes skader gjennom kontakt med annen fisk, notlin og forsterkes i dårlig vær grunnet bølge­bevegelser. Tiden fisken utsettes for stress, er avgjørende for velferd og kvalitet.

Ved ombordtaking bør fisken være i vann helt til den er i rommet med sirkulerende sjøvann. Fisk har kroppstemperatur lik temperaturen på vannet den lever i. Raske endringer i omgivelsestemperaturen, eksempelvis fra sjø til luft, kan gi temperatursjokk som i verste fall resulterer i død. 

I tankene om bord

Etter at fisken er kommet i tanken om bord, er det avgjørende med god sirkulering av oksygenrikt sjøvann. I denne fasen starter den viktige restitusjonen for at fisken skal komme seg etter stress under fangst. Mye av fisken legger seg på bunnen av tanken, noe som gir begrensinger på hvor mye fisk som kan tilføres hver tank. Store mengder fisk på bunnen av tankene fører til dårlig vannsirkulasjon og tilgang på oksygen for fisken, og kan dermed føre til økt dødelighet.

Erfaringer fra næringsaktører

• Begynner man for tidlig på året mens fisken er åtesprengt, dør den fortere, og det kan ha noe med åte og gjøre. Fisken under vårfiske i Finnmark er åtesprengt, og dør fortere. Man må dermed ta mindre hal for å sikre overlevelse.
• Jo mer innblanding av andre arter, jo dårligere overlevelse. For eksempel uer ødelegger torsken.
• Den dårligste tida med tanke på overlevelse, er selve gytetida. Gonadene er store, og det er lett at fisken får indre skader. Torsken er sårbar i denne perioden. Før påske, altså før den gyter, har den størst dødelighet om bord og i merd. Jo lenger etter gyting flytting foregår, jo bedre overlevelse. Man får da en mer robust fisk.
• Innersida på Lofoten er best med tanke på overlevelse. Der er det grunnere farvann som gir bedre overlevelse. Det er dårligere overlevelse i Vesterålen og Finnmark, ettersom det er dypere farvann der. Vesterålen og Finnmark også mer værhardt, noe som påvirker levendefisk.
• Fisk mellom 4-5 kg er den ideell for levendelagring. Over 7 kg er det større sjans for å dø, da stor fisk trenger mer oksygen. Den tåler ikke påkjenningen av å pumpes/sekkes, og dør ofte etter en stund i merda.

CodCluster